Leiv Eriksson mobilitetsprogram bringer hvert år flere amerikanske og canadiske forskere til Norge på et 3-12 måneder langt forskningsopphold. For noen byr Norge på de beste mulighetene både når det gjelder forskningsfelt og arbeidsforhold, og de velger å bli.

John Burkharts første møte med Norge, var en interrailtur i 1997 som gikk fra Munchen til Narvik med tog og deretter Hurtigruta ned til Bergen og fly via Oslo tilbake til USA.

 – Turen ga mersmak og da muligheten bød seg for et 6 måneders forskningsopphold på Svalbard, gjennom Leiv Eriksson mobilitetsprogram, var valget enkelt, sier Burkhart.

Full klaff med norske forskningsmiljøer

Forskningsmiljøet på Svalbard og i Norsk institutt for luftforskning (NILU) som Burkhart var knyttet til, skulle snart vise seg å være svært nyttig for doktoravhandling innen hydrologi, som han skulle avlegge ved University of California.

- NILUs forskning passer godt til mitt eget forskningsfelt og fra Norge er det lett tilgang og nærhet til arktiske strøk, sier Burkhart.

– Da utvekslingsoppholdet på Svalbard var over, var jeg derfor ikke i tvil om at jeg fortsatt ville være knyttet til norske forskningsmiljøer.

To år senere var Burkhart på plass i Norge som fast ansatt forsker ved NILU.

Burkhart sjekker instrumenter på Svalbard

Norsk livsstil gir gode forskningsvilkår

- Det ser ut til at jeg har endt opp her, sier Burkhart, som i alle fall ikke foreløpig har planer om å returnere til USA. Ut over relevans til min forskning og nærhet til arktiske strøk, setter jeg også pris på norske arbeidsforhold, sier han. – I Norge tas balanse mellom yrkes- og familieliv virkelig på alvor, selv for forskere, og det er svært positivt.

– Forskere yter mer på jobb når det legges opp til en sunn livsstil og det er rom for å kombinere det profesjonelle med det sosiale. Men det må læres, sier Burkhart. – Som amerikaner har jeg fortsatt mye å gå på her.

Han savner likevel enkelte holdninger fra USA, blant annet troen på at man generelt har noe å bidra med. – Nordmenn er kanskje litt beskjedne og begrenser seg ofte til sitt eget lille forskningsfelt, sier Burkhart. – Det er imidlertid viktig å se ulike fag og spesialiseringer på tvers og dermed er det viktig å være frampå også innenfor felt som ikke er ens eget.

Forskerkarrierere preget av mobilitet og dynamikk
 

- Hva er den største forskjellen mellom å jobbe som forsker i USA og i Norge?

- Den største forskjellen er nok knyttet til finansiering og av forskningen og betydning av grunnforskning. –Grunnforskning står sterkt i USA og finansieres gjerne gjennom næringsliv og private donasjoner. - I Norge er finansieringen i stor grad offentlig og ofte politisk styrt eller den er knyttet til marked og etterspørsel.

Forskerkarrieren er nok også mer dynamisk i USA, forteller Burkhart. - Karrieremønstrene i Norge virker til å være mer satt og det er mindre mobilitet mellom institusjoner, sektorer og fag, enn hva jeg har erfart i USA.